Oppdragelse og grensesetting er en utfordring for alle som har omsorg for små og store barn. Når barnet har en kronisk sykdom eller funksjonshemming, kan det være ekstra vanskelig å sette grenser.

Grensesetting kan oppleves som en kamp med egne følelser og med barnet. For å lykkes med grensesetting, kreves det en viss grad av overskudd og samarbeid i familien. I en familie med et sykt eller funksjonshemmet barn, er ofte arbeidsbelastningen stor for foreldrene. Da er det naturlig at det kan skorte på krefter til å drive oppdragelse og grensesetting i hverdagen.

Dersom barnet opplever smerte, tap, sorg eller alvorlig sykdom, kan vi føle at barnet må skånes for mye av dagliglivets belastninger og motgang. Angst for å utløse for eksempel epilepsi- eller hjerteanfall kan også hindre grensesetting. Barn med kronisk sykdom eller funksjonshemming kan vekke sterke følelser av medlidenhet, omsorg og beskyttelse. Dette gjelder foreldrene, men også hos andre mennesker som omgås barnet og familien. Noen barn og unge kan ha grenseutfordrende adferd som et symptom på sin funksjonshemming. Utfordringene kan oppleves som særlig store, hvis omverdenen mangler forståelse for årsaken til adferden.

Mange familier har behov for råd og veiledning omkring grensesetting, og det finnes flere steder man kan henvende seg for å få slik hjelp. Barnehage, helsesøster og fastlege er naturlige utgangspunkt, men også skole, Pedagogisk Psykologisk Tjeneste (PPT), habiliteringstjenesten, Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUP) og Familievernkontor kan være aktuelle steder å henvende seg til, eller bli henvist til.

Godt sagt:

"Bare den som kan sette grenser kan være virkelig nær". Erik Lerdahl

"Alle mennesker, bortsett fra foreldre, vet hvordan man oppdrar barn". Robert E. Lembke

"De som alltid lar barna gjøre som de vil, har fullstendig misforstått frihetsbegrepet. Det er simpelthen feigt å si til barna sine: Dere kan gjøre hva dere vil." Astrid Lindgren