Som alenemor med to sønner, var det svært spennende å dra til Tyrkia. Spesielt fordi begge guttene mine har funksjonshemninger. Leif, som var 17 da vi reiste, er lettere psykisk utviklingshemmet og Tore på 12 er autist. Jeg tror ikke jeg selv hadde tenkt over at å reise 14. dager til Tyrkia med dem i juli skulle være en så stor utfordring, men det syntes alle andre.

Skolen, lærere, venner og naboer var svært opptatt av hvordan dette skulle gå. Jeg gledet meg mest til turen. For Tore, som trenger faste rutiner og er skeptisk til nye ting, var flyturen en utfordring, men det gikk bra. Leif var mest opptatt av flyvertinnene, og fikk også komme inn i cockpiten så da var han lykkelig. Vi kom fram langt over midnatt etter lang tid på flyplassen med venting på bagasje. Representantene for turselskapet som var der, var svært behjelpelige og greie, og jeg forklarte at jeg nok kunne trenge litt ekstra hjelp.

Vel framme og på plass i leiligheten var vi slitne alle tre og sov godt første natta. I  dagene som kom gled vi inn i et godt og fint mønster. Vi spiste frokost, gikk på stranda, badet og solte oss. Guttene hadde med musikk og hørte på med ørepropper, eller så i blader vi hadde med. Leif ble svært opptatt av å bygge sandslott og fikk kontakt med en del yngre barn rundt det. Også en del pappaer ble svært engasjerte i byggeprosjektene.

Vi spiste lunsj på en pizzataverna, og hvilte også så litt i leiligheten. Tore likte svært godt denne siestaen, og siesta ble et nytt ord for han etter ferien også. På ettermiddagen var vi ved bassenget i leilighetskomplekset. Så dusjet vi, skiftet og gikk ut til middag for kvelden. Da gikk vi sammen, samme ruta gjennom gatene og så på folk og handlet litt, før middag. Det ble ingen utfukter eller andre opplevelser, men for oss 3 var dette helt flott. Vi ble brune og fine, fikk øvd mye på svømming og vi så mye rart sammen som vi stadig snakker om, snart to år etterpå.