Inge Eidsvåg hadde en nydelig opplevelse i skisporet. Her forteller han hva han så og hvilke tanker han gjorde seg.
Det var i skiløypa en tidlig marsdag, en av disse dagene du kjenner at våren er på befaring. Den prøvevarmer noen solhellinger og fikler med lette takdrypp, men er ikke sikker på om den vil flytte inn riktig ennå. Jeg var på vei innover mot Mesna-saga, en lett og fin tur jeg ofte går om vinteren. Langt foran meg i løypa så jeg to menn, også de med kurs for det samme målet.
Jeg er ikke akkurat noen racer på ski, og min rolle er stort sett å være den forbigåtte. (En rolle jeg mestrer stadig bedre ettersom årene går.) Denne dagen halte jeg imidlertid raskt innpå de to, og snart hadde jeg tatt dem igjen. Det var en eldre kar, antakelig faren, som var ute og gikk sammen med en litt yngre mann, som jeg tok for å være sønnen. Han var, viste det seg, ganske sterkt funksjonshemmet. Jeg saktnet farten og ble gående etter dem et lite stykke. Det gikk sakte, svært sakte. De gikk og snakket sammen de to; det vil si: faren snakket. Fra sønnen kom det enstonige lyder, som faren så ut til å være i stand til å tolke, men som for meg var fullstendig uforståelig. Faren spurte om det var kaldt på beina, om skiene gled bedre nå, om farten var passe. Sønnen svarte med høye lyder. Deretter var det stille ei stund. Så sa faren: ”Se!” – og pekte på ferske harespor borte ved storgrana. ”De har nok lekt her i dag tidlig.” De stanset og ble stående å betrakte de myke dansetrinnene, en vårlig hilsen skrevet med harelabb. Hele situasjonen var preget av ro, trivsel og en faderlig omsorg, som gjorde en tilfeldig iakttaker varm om hjerterøttene.
Jeg skulle gjerne ha opplevd mer av dette samværet, men jeg tuktet kikkeren i meg og gikk forbi.
Det jeg hadde sett og hørt fortsatte å leve i meg, og det lever i meg fremdeles. Det var så vakkert. Så naturlig. Så verdig. Det er slik forholdet mellom mennesker bør være. De to hadde funnet sin rytme, sitt språk, sin glede over samværet. Hva gjorde det vel om andre trente til Birkebeineren, var flinke og gikk forbi? De to hadde som mål å få en fin skitur, kort eller lang, hvilken rolle spilte vel det? Veien var målet.
Når jeg sitter og skriver om denne opplevelsen, flakker et stykke norsk sosialhistorie gjennom erindringen. Bare for en generasjon siden ville jeg antakelig ikke ha opplevd dette. Mennesker med ”litt mindre handbagasje” har i vår historie vært holdt skjult for omverdenen, stengt inne på loft og i kjellere, ofte plassert ved en hoggestabbe eller ved en sorteringsmaskin. Eller også i sinnssykeasyl. Helt fram til 1950 var det flere funksjonshemmete på sinnssykeasyl enn i åndssvakeomsorgen her i landet.
Da vi fikk vår første skolelov i 1739, som sa at alle barn mellom 7 og 12 år på landsbygda skulle gå på skole i tre måneder hvert år – ”af hva Stand og Vilkor de end maatte være” – så var det en gruppe som ikke ble nevnt med ett eneste ord. Det var de såkalt ”sjelelig og sosialt forkomne”. Begrepet ”alle barn” omfattet ikke dem. Først 142 år senere fikk vi Loven om abnorme Børns undervisning. Men det var et tilbud bare til dem med minst funksjonshemninger, de såkalt ”dannelsesdygtige”. Undervisningen skulle nemlig føre fram til konfirmasjonen.
På turen tilbake passerte jeg igjen de to. Nå hadde de rastet ved ei gammel nedfallsgran et stykke bortenfor løypa. De hadde pakket opp ryggsekken med termos og matpakke; luer, votter og skjerf hadde de hengt på ei grein like ved. Det så heimekoselig ut. Sola varmet nok her inne ved granleggen. Også nå gikk praten livlig. Jeg hørte ikke hva faren sa, men jeg hørte sønnens lyder og hulkende latter. En lovprisning av gleden på et språk jeg ennå ikke har lært. Jeg tenkte: Nå er livet slik det skal være, med sol, snø og god plass til alle.
Bildet av disse to er det vakreste jeg har med meg fra denne vinteren.
Denne teksten er hentet fra Inge Eidsvågs bok Tanker ved treklaveret. (Cappelen, 2008.) Teksten er gjengitt med forfatterens samtykke.