Når barnet flytter ut

For barn flest begynner løsrivelsen fra foreldrene tidlig. De blir mer selvstendige. Vennene blir viktige. Utviklingen går sin jevne gang til de flytter hjemmefra, som regel etter videregående skole.

Mer avhengige

Løsrivelsen for funksjonshemmede barn følger en annen utvikling. De vil ha større behov for omsorg. Noen vil være helt avhengig av pleie. Hjelpebehovet fører til at foreldrene bruker mye tid på barna og knytter seg sterkt til dem. Når disse barna så skal flytte hjemmefra og inn i egen bolig, kan prosessen ofte bli følsom og utfordrende.

Brått tomrom

I en undersøkelse av Rogne og Hareide (2003) fortalte foreldrene som ble intervjuet, om en overraskende stor sårbarhet når de skulle gi slipp. Mens det for de andre barna hadde vært en lang og gradvis prosess, måtte det ofte skje ganske brått for de funksjonshemmede ungdommene. De hadde gjennom mange år erfaringer med at hjelpetjenestene hadde tatt ansvar for barna deres i barnehage, skole og lignende. Men utflyttingen ble mer total. Det kunne oppstå et plutselig tomrom for mange foreldre. De fortalte om et overraskende vakuum. For noen ble det depresjoner og sykemeldinger.

Nye omsorgspersoner

Foreldrene kjente barna sine. De hadde brukt hele barnets liv på å lære å forstå det og fange opp dets behov. Nå skulle barnet overlates helt i andres omsorg. Foreldrene hadde mye å formidle til dem som skulle overta. Det var ikke lett å stole helt på at de nye hjelperne forsto. De var også så mange at det ikke var like lett å ha oversikt. Det var vanskeligst å gi slipp på barn som ikke hadde språk til å kunne forklare seg. Etiske dilemmaer kunne oppstå for foreldrene når det gjaldt utflytting. Dette kunne gjelde dersom bemanningen på institusjonen ikke var god nok, eller at personalet ikke fikk god nok kontakt med barnet. Blir ungdommen vår godt nok tatt vare på, spurte mange foreldre seg. De måtte være helt sikre før de kunne overlate ansvaret til andre.

Godt samarbeid

Det avgjørende er å få til et tett og godt samarbeid. Som regel får foreldrene en hovedkontakt. De bør bli godt kjent med vedkommende. Når de ser at kontakten lytter og blir engasjert, øker det tryggheten for at deres ungdom blir godt ivaretatt. Som en mor sa i undersøkelsen: ”Det hender når jeg leser rapporten fra boligen, at jeg gråter av glede, fordi de forstår Sigurd så godt.”

Kilde: Rogne, K.T. og Hareide, B. (2003): ”Tiden sammen må tilranes!” Hverdagsliv og samliv i familier med funksjonshemmede barn. Samlivssenteret, Modum Bad.