En mamma forteller om usikkerheten ved det å ikke vite hva som er galt.
Jeg har en sønn på 11 år. Jeg og faren flyttet fra hverandre allerede da han var 1 år.
Allerede da han var baby følte jeg at noe ikke stemte, men fant ikke noen ord å forklare det med. Han var aldri fornøyd, veldig urolig, møtte ikke blikket og likte ikke hudkontakt. Husker jeg tenkte at sønnen min liker meg ikke. Følelsemessig ble den første tiden vanskelig, både med bruddet og at jeg var alene med to barn. Har en datter som nå er 14 år. Han begynte tidlig i barnehagen 8 md gammel, og da han begynte å gå, tok han løpefart og kastet seg ned på de andre barna. Når ungene skulle spise, satt han ofte på stellerommet, da han ikke klarte å følge regler.
Stemplet tidlig som ramp
Jeg spurte de barnehageansatte om de kunne se noe ved guttungen som ikke var som alle andre. De hadde ingen innvendinger. Han ble stemplet tidlig som en ramp. Det jeg reagerte på på denne tiden, var at når jeg snakket til ham, så viste han ingen anger eller følelser ved det han hadde gjort. Han så ut som et spørsmålstegn. Jeg lurte fortsatt på hva dette kunne være. De to første årene fikk han mye kjeft, da regler var vanskelig å følge. Fant han det for godt så gikk han hjem fra barnehagen, og leting var i full gang. Da han var fire og skulle over i stor avdeling ble PPT innkalt. De hadde store problemer med å håndtere gutten, og når han var hjemme fulgte jeg ham med argusøyne. Han lagde alltid lyder under lesestund, var urolig. Lagde foss i vasken, limte fast klossene i gulvet, lagde brann på kontoret til de voksne, tisset i en kopp og ville ha en annen til å smake, da han lurte på hvordan det smakte (er bare eksempler på hva han kunne finne på). PPT konkluderte med at han var en trist og ensom gutt, noe jeg ikke kunne kjenne igjen i det hele tatt.
Smart gutt
Vi prøvde også på premie-klistremerker for å klare å oppføre seg. Jeg, faren og de ansatte samarbeidet for å prøve å få hverdagen til guttungen lettere. Han er en smart gutt, ligger ikke etter verken motorisk eller språklig. Men det sosiale skotter det mye på. Det å forstå hva andre mener, eller tolke ansikt og kroppsspråk klarer han ikke. Når jeg ble så fortvilet at jeg gråt, da lo guttungen, for han synes det var rart, da jeg var jo Mamma. Siste året byttet vi barnehage, der skulle han gå ett år. Det samme oppstår, med innkalling, da han ikke kan "oppføre" seg. Snakker mye med de voksne her også, men ingen forstår hvorfor han gjør som han gjør.
Vokser det ikke av seg
Jeg håper fortsatt at han skal vokse det av seg, men vet innerst inne at han ikke gjør det. Konflikter til andre mennesker øker. Han begynner på skolen og allerede første uken er han hos rektor. Han er kranglete verbalt og spør og graver om det meste, sier upassende ting. Han forstår heller ikke hvorfor han blir straffet og føler seg urettferdig behandlet. PPT blir innkallt igjen, vi får henvisning til BUP, for å utrede ADHD. Etter mange møter, adskillige skjemaer, finner de ut at han har mange treff på Asberger Syndrom, men ikke nok til å få diagnosen. Saken blir henlagt.
Aspergers syndrom?
Gutten min er nå 11 år. Jeg tror han har Asbergers Syndrom. Jeg har i dag en veldig god dialog med læreren hans, og hun er flink til å tilrettelegge. Men det oppstår vanskeligheter, stadig vekk, da han er så rigid. Har han en tanke i hodet, tar det tid å snu ham. Han tar alt bokstavlig, og forstår ikke tvetydighet. Jeg har vært hos fastlegen, og spurt om det ikke er noen hjelp å få. Gutten min er så flink på skolen faglig, men jeg har lest at det er lett for barn med denne problematikken å bli deprimerte. Legen min henviste oss til PPT, vi har hatt en samtale, de skal henvise oss til BUP. Det er så frustrerende at veien er så vanskelig, alle voksne som er i kontakt med guttungen, er enig at det er noe.
Ikke lett å være mor
Her om dagen var de på en utflukt med skolen: og mange av barna var urolige. De ble da snakket til av en av lærerne, der det ble sagt: De som ikke klarer å oppføre seg, kan gå å sette seg på bussen. Og gutten min setter seg da på bussen. Jeg blir innkalt på møte, guttungen forklarer at han ikke skjønner hvorfor lærerne plutselig ble så sint på han, han gjorde jo det han ble bedt om. Dessuten fikk han ikke sitte i bussen, han måtte sitte på gresset, forklarte han, læreren jugde til og med. Vi har søkt hjelp gjennom systemet i 7 år, og står fortsatt i kø. Det er ikke lett å være "Mor" i dette systemet. Men jeg gir ikke opp, har to år igjen til ungdomsskolen, som jeg regner med blir enda tøffere for ham.