Det er noe galt med Joachim

Joachim ble født i 2001. Han var en frisk og rask gutt, men etter som han nærmet seg ett år hadde han store problemer med avføring. Han kunne sitte på do i lang tid å presse mens både tårer og svette rant. Tarmen fulgte delvis med avføringen, og det kom litt blod. I tillegg hadde han avføring som en ”voksen”, og det luktet noe helt forferdelig. Vi var hos diverse leger, men de ønsket ikke å utsette denne lille gutten for blodprøve. Vi ga oss ikke fordi cøliaki allerede var sterkt representert i familien. Det endte med at helsesøster skrev en henvisning til han som i dag er primærlegen vår, på bakgrunn av at Joachim hadde svak vekstkurve. Primærlegen tok oss på alvor med en gang, og sendte oss på sykehuset for å ta blodprøve. Noen uker senere fikk vi bekreftelsen på det vi trodde, Joachim hadde cøliaki. Vi er helsesøster og primærlege en stor takk skyldig! Pappaen, tanta og bestefaren til Joachim har cøliaki, og derfor ble det ikke store omlegginger for oss i familien. I tillegg var det en lettelse å få bekreftet det vi egentlig hadde vært temmelig sikre på hele tiden, og samtidig en avkreftelse på at vi var hysteriske foreldre.

Raseriutbrudd og slitenhet

Høsten 2004 begynte Joachim å bli så slapp. Han var mye sint, hadde enorme skriketokter og spiste nesten ikke mat. Vi tenkte at dette var ”3-års trassen”, og ønsket bare at den skulle gå over. Dette gikk ikke over, og fra å være en gutt det var lett å ha med å gjøre, visste vi av og til ikke hvordan vi skulle håndtere raseriutbruddene hans. Ettersom høsten gikk og det nærmet seg vinter, opplevde vi at han ble tynnere og han orket ikke gå trapper. Han la seg ned og sa ”jeg er så sliten”. Han sovnet på kontorpulten til mannen min midt på dagen, han var helt klart sliten!

Enda en diagnose

Han tisset hyppigere og hyppigere og drakk mye. Etter å ha vært tørr en lang tid, begynte han å tisse på seg om natten - det ble et stort nederlag for han. Han kunne også våkne mange ganger om natten fordi han måtte ha vann. Den siste dagen før vi kontaktet lege, tisset han 16 ganger i løpet av dagen og vi forsto at noe var galt. Vi tok en urinprøve og leverte denne på legekontoret, i den tro at han hadde fått urinveisinfeksjon. To timer etter ringte de fra legekontoret og sa vi måtte komme dit med en gang. Jeg ville vite hvorfor, og svaret var at de med stor sikkerhet kunne si at han hadde diabetes 1. Vi trodde ikke våre egne ører, og dro ned uten å forstå hva dette innebar. Vel nede ble vi tatt godt imot, og forklart hva diabetes 1 var og hva som skulle skje videre. Takk til legen vår som tok seg god tid, og virkelig viste at han brydde seg om oss. Legen ringte til barneavdelingen på Lillehammer sykehus, der de ble forberedt på at vi kom samme ettermiddag.