Det er ikke du som er unormal, det er situasjonen. Det forteller en mamma om i denne leserhistorien.
Hvordan kan vi oppnå trygghet i en unormal situasjon? For å si noe om dette, vil jeg først fortelle hvordan jeg ble bevisst på hva trygghet betydde for meg. Gutten min og jeg hadde en ny periode på sykehuset. Han var 5 år, og sykdommen ble bare mer og mer smertefull. Jeg så på meg selv som veldig sterk, men det var en vond og utrygg opplevelse å se barnets smerte. Det å være vitne til at det kjæreste du har er så syk, gjør noe med din grunnleggende opplevelse av verden. Jeg følte meg veldig ensom. Det er ikke normalt å være mor til et døende barn. For meg var det en ukjent rolle. Hvilke forventninger skal jeg ha til meg selv, hvilke forventninger har andre til meg?
Trygghet er det å mestre
Jeg søkte i litteratur og hadde behov for å prate med mennesker i samme situasjon som meg, men opplevde at det var vanskelig å finne det jeg søkte etter.
Da så jeg en annonse om at Lasse Gustavsson skulle holde foredrag i byen. Jeg dro. De fleste kom vel for å se en brannmann som var alvorlig brannskadet. Jeg tenkte også på det da jeg meldte meg på, men det viktigste for meg var at han var oppegående og mestret livet etter å ha opplevd en ekstrem livssituasjon. Han snakket i ca. ti minutter om hvordan han ble skadet, og brukte de resterende to timene på å snakke om hva trygghet betydde for ham. "Hva er trygghet?", spurte han de tusen menneskene i salen. En stor del svarte jobb, hus og det at de er friske. I mine notater hadde jeg skrevet selvtillit og selvrespekt, det å bli anerkjent og sett.
Han sa det slik: " Porselenet jeg fikk av mor, jobben jeg hadde i kommunen og lønnsslippen som kom hver måned, gjorde meg trygg. Men nå betyr trygghet det å mestre".
Gustavssons vei ut av en grøft som bare ble dypere og dypere, var etter hvert et ønske om at hans skader ikke skulle hindre ham i å mestre det han ønsket aller mest, det å klare å klatre opp på Sveriges høyeste fjell. Jeg tolket hans budskap slik: "Å prøve og feile, er bedre enn å ikke prøve og deretter angre".
Inkludert på vår måte
Når man havner i en situasjon med et alvorlig sykt barn, blir livet snudd på hodet, ingenting er normalt. Det er viktig å skille mellom livssituasjonen og deg selv. Det er ikke du som er unormal, det er situasjonen. Det er normalt å føle fortvilelse over at barnet mitt er sykt, samtidig opplevde jeg en lettelse ved å kunne mestre dagliglivets små og store utfordringer sammen med ham. Vi bestemte oss for å være mest mulig normale på tross av vår unormale situasjon. Vi reiste for eksempel både til fjells og til vanns, dro på hytta og fisket, var på festivaler og parker. Vi ble sett og vi ble inkludert på vår måte. Oksygenkolber, rullestol og ei veske full av medisiner ble ikke fokus, med det at vi lever her og nå.