Overgangen mellom sykehus og habiliteringen

Da Ane var mellom 2 og 3 år ble vi overført fra sykehuset og barneklinikken til habiliteringstjenesten i fylket. Det var en stor forandring. Her hadde de tid til oss. Det var en god stemning og vi følte at vi fikk mye hjelp. På sykehuset hadde alle hatt det så travelt, og det var mange ulike fagpersoner som skulle undersøke Ane og samtidig snakke med oss. I Habiliteringa fikk vi kontakt med et team som fulgte oss videre. Det var lege, psykolog, fysioterapeut, sosionom og pedagog i ett og samme team. De var lette å prate med, og virket interesserte i oss og i Ane. Etter hvert fikk vi også endelig stilt en diagnose, og endelig falt ting mer på plass. Habiliteringsteamet "vårt" var med Ane i barnehagen og de samarbeidet med andre i vårt nærmiljø. Fysioterapeuten i teamet hadde god kontakt med Anes fysioterapeut i kommunen, og det var til god hjelp. For oss foreldre var det fint å oppleve at vi ble møtt av fagfolk som var flinke og som tok seg tid til å snakke med oss. Når vi var til utredning på habiliteringstjenesten var vi det i to eller tre hele dager, og vi begynte etter hvert å føle oss hjemme. Men det viktigste var oppfølgingen vi fikk hjemme i etterkant, og at vi føler at det er noen som vi kan kontakte når vi lurer på noe. Og endelig fikk vi en lege med tid til oss, som var tydelig og forklarte ting slik at vi forstod.