Møte med habiliteringen

Mikael gikk i 3. klasse da vi ble henvist til habiliteringstjenesten for å utrede hvorfor han hang så langt etter de jevnaldrende på mange områder. Skolen var bekymret og vi foreldre undret oss, over at han var så ulik sine søsken. Vi fikk innkalling til 2 dager på habiliteringstjenesten, og fikk vite at noen derfra skulle observere Mikael på skolen først. Dessverre fikk de ikke tid til det, slik at den dagen vi kom dit var de ganske ukjente med oss og med Mikael. De hadde bare sett papirene. Men de tok jo fint i mot oss, og vi pratet litt sammen først. For oss foreldre ble det mye venting, mens Mikael var til psykolog, pedagog og fysioterapeut. Vi var med inn til legen og vi snakket med en sosionom. Det var greit å vente, vi fikk kaffe og lunsj, og alle smilte til oss. Stemninga var god og rolig. Men så var de dagene over, og vi ventet på et møte som skulle være en del uker seinere. Da var vi veldig nervøse! Vi foreldre møtte hele teamet først, og de fortalte hva de var kommet fram til. Han hadde lærevansker, språkvansker og motoriske vansker som det kunne være mange grunner til. De skulle undersøke det videre medisinsk, forklarte de. Han kom ikke til å kunne ta igjen de jevnaldrende elevene forsto vi raskt.

Mye fagprat

Så kom møtet med skolen, PP-tjenesten og enda noen fagfolk fra kommunen. Da satt vi nesten i sjokk. Det var masse fagprat vi ikke forsto, og alle snakket fort og mye. Vi fikk en skriftlig rapport enda en stund senere, men den var veldig vanskelig å forstå. Hva betydde alle disse ordene for vår Mikael? I etterkant har vi bare hatt kontakt med legen på habiliteringa, og vi har enda ikke fått noen klar diagnose. Kanskje skal ha utredes på nytt. Det gruer vi oss til, men om det kan hjelpe Mikael videre gjør vi jo så klart det.