For familier med barn som har nedsatt funksjonsevne eller kronisk sykdom
Skriftstørrelse a a a
Temaer
Loading translations… loading

Storesøster

Bilde Illustrasjonsfoto
En kvinne forteller om gleder og sorger ved det å være søster til en synshemmet lillebror.

Jeg er ei 26 år gammel jente og har en bror som er sterkt synshemmet. Han er litt yngre enn meg, og jeg vil dele mine erfaringer som storesøster med dere.

Det første jeg husker

Det aller første jeg kan huske er da broren min gikk alene for første gang. Jeg og han øvde oss på å gå rundt juletreet. Juletreet var en grønn stol. Det var jeg og han og en kosebamse som gikk rundt "treet" og sang. Broren min var nesten 4 år gammel og gikk så lenge han hadde noe å holde seg i. Jeg skulle bare ut en liten tur for å hente ei bok som vi skulle lese i, da jeg kom inn igjen gikk han og bamse rundt "juletreet" helt alene. Jeg skjønte at dette var stort. Jeg sprang ut og henta både mamma og bestemor. Den gleden jeg følte da er en glede som ingen kan ta fra meg og som jeg aldri kommer til å glemme. Det kan fort bli så mage negative minner når man har en synshemmet søsken, og jeg tror det er viktig å fokusere på positive minner og erfaringer.

Mye fokus på broren min

Det blir naturlig nok mye fokus på den som er synshemmet. Det er ikke alltid like enkelt å forstå at ett søsken får mer oppmerksomhet enn det andre. I denne sammenheng må foreldre være flinke til å forklare hvorfor det er slik. Jeg har vært misunnelig på broren min ved flere anledninger, uten at jeg har sagt i fra om det.

Et par eksempler:

Han ble henta med taxi/minibuss når han skulle i barnehagen. Jeg husker jeg satt i vinduet på stua, geipa og gjorde grimaser til de som satt i minibussen. Under oppholdene han hadde på Kompetansesenteret for synshemmede sammen med mamma og pappa, ble han noen ganger filmet. Da jeg fikk se filmene syntes jeg det var grusomt urettferdig at han hadde hoppa på trampoline, rulla på madrasser, lekt leker og ikke minst... tilbrakt mye tid i bassenget! Det kom en gang en mann og ei dame til oss og filma broren min. Jeg skulle vel helst ikke bli med på filmen og følte at jeg ble satt litt i bakgrunnen. Broren min fikk etter hvert lese-tv, datamaskin og kontorstol. Dette var bare hans, som jeg ikke skulle røre.

Naturlig sjalusi

Disse eksemplene virker som barnslige filleting nå, men påvirka meg en del da. Sjalusien i disse tilfellene kunne kanskje vært unngått hvis foreldrene satte seg ned og forklarte barnet denne forskjellsbehandlingen. Da det er sagt så var mine foreldre flinke til å sette av tid til meg da broren min var hos støttekontakt/avlaster noen helger i måneden. Da hadde jeg noe å se fram til, der det BARE var meg.

Fikk være med på turer

Fram til jeg var 13-14 år var jeg med på samlingene i Assistanse. Turene ble som små ferieturer der vi fikk ligge på hotell og bli med på forskjellige aktiviteter, mens foreldrene var på møte. Disse turene var som regel kjempeartige. Det jeg aldri ble vant til var de andre deltakerne på samlingene. Noen var albino, noen var i tillegg fysisk- eller psykisk utviklingshemma. Jeg var vant til broren min og så ikke på ham som noe særlig forskjellig fra meg. Det ble mange sterke inntrykk. Jeg hadde vanskeligheter med både å se på, leke og prate med andre synshemmede. Det jeg i ettertid har tenkt på er om gruppen kunne vært delt i to. Der vi hadde hatt muligheten til å sette oss ned sammen med en voksen og andre søsken til synshemmede og allerede da delt erfaringer og kanskje fått svar på spørsmål som dukker opp. De voksne kunne gjerne vært et søsken som hadde vært gjennom det samme. Selv om jeg ikke var så gammel føler jeg at dette var noe jeg savnet på samlingene. Unger sitter inne med så mye, prøv å få dem til å prate om det. La dem få vite at de ikke er alene!

Broren min ble mobbet!

Jeg og broren min gikk på samme skole, der han ble mobbet daglig. Jeg var 13 år - og hva skulle jeg gjøre? Hva kunne jeg gjøre? Skulle jeg forsvare ham og risikere å bli mobbet selv? Skulle jeg feige ut å bare se på hvor vondt han hadde det? Erfaringer fra søsken i samme situasjon hadde sikkert hjulpet. Jeg fant for min del ut at jeg hadde mange gode venner som støttet meg uansett hva jeg gjorde. Så de gangene jeg var vitne til mobbingen, grep jeg inn. Men uansett om jeg ville det, hadde det ikke vært mulig å passe på ham hele tiden. På det området sitter jeg den dag i dag fortsatt med en følelse av dårlig samvittighet. Spørsmålene sitter løst i bakhodet, kunne jeg gjort noe mer? Det hjelper egentlig ikke mye om jeg i dag vet at hovedansvaret mot mobbing ligger hos skolenes ledelse. Den dårlige samvittigheten er der uansett.

Aldersforskjellen ble stor

Jeg og broren min har alltid hatt et godt vennskap og søskenforhold, men da jeg begynte på videregående og flytta på hybel, mista vi mye kontakt. Jeg kjente ham ikke på samme måte lengre. Det er vanskelig å forklare, men han ble nesten som en ukjent for meg. Aldersforskjellen føltes plutselig veldig stor og vi levde to forskjellige liv.

Kommet nærmere hverandre 

Jeg har i løpet av de siste åra gifta meg og fått barn. Broren min er fadder til minstemann. Dette bringer også fram et par spørsmål. Får han noen gang samboer? Kommer han til å få barn? Det hadde vært utrolig kjekt å bli tante! Først det siste året har kontakten mellom meg og broren min begynt å bli bedre. Han har jobb, venner, bor i omsorgsbolig og lever under omstendighetene et normalt liv. Nå er ikke aldersforskjellen så stor lengre. Jeg kan komme på besøk til ham, ta en kopp kaffe, dra på fotballkamp, ta en biltur eller bare sitte og prate om alt og ingenting!

Glad i broren min! 

Håper mine erfaringer kan hjelpe foreldre og andre søsken til synshemmede. Jeg vet i alle fall en ting: Jeg er veldig glad i broren min og kunne ikke tenkt meg å bytte han ut for alt i verden!

 

Hilsen Storesøster


Historier fra leserne våre

Har du en erfaring du vil dele med andre? Send en e-post til redaktor@familienettet.no.

Sist oppdatert: 1. desember 2011

KONTAKT

Nettredaktør: redaktor@familienettet.no

Nettstedet drives av Barne, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir)
Telefon: 466 15 000 (08.00-15.45)
Telefaks: 22 98 01 06
post@bufdir.no
Organisasjonsnummer: 986 128 433
Besøksadresse: Stensberggata 27 (7. etasje)
Postadresse: Bufdir, Postboks 8113 Dep, 0032 Oslo

ANSVARLIG REDAKTØR

Kjetil Hillestad

NETTREDAKTØR

Maria Dahl