Familien var utslitt

Det å innse at vi trengte avlastning for barnet vårt, at vi ikke klarte å ha det sammen med oss hele tiden, og at vi måtte ha hjelp fra andre, det satt lagt inne. Særlig for meg da, som er mor, faren hadde nok innsett at dette ikke gikk noe tidligere. Vi var konstant utslitte, hadde ikke overskudd til hverandre eller til broren. Vi sov lite og hele tiden var det noe vi var på etterskudd med. Det tok lang tid fra vi søkte, til det kom på plass.

Det var litt skremmende først, institusjon, liksom. Men vi måtte bare prøve. Og det er det lureste vi har gjort. Nå vet vi at de tre døgnene vi har avlastning, da kan vi gjøre andre ting, og det gir oss mer overskudd i hverdagene. Og for broren er det fint, for da vet han at vi har tid til han alene. Han savner henne nok litt når hun er borte, og her om dagen sa han at han også ville på avlastning! Så neste gang skal han til bestemor samtidig, og da blir det bare oss to hjemme. Det blir både godt og rart.